Kosedyr har lenge blitt sett på som barneleker, men nylig har Ikea Shark, To Star lulu og Lulabelle, og Jelly Cat, den nyeste fuddlewudjellycat, blitt populære på sosiale medier. Voksne er enda mer entusiastiske over kosedyr enn barn. I Dougans gruppe «Plush Toys Also Have Life» tar noen med seg dukker for å spise, bo og reise, noen adopterer forlatte dukker, og noen restaurerer dem for å gi dem et nytt liv. Synlig er ikke årsaken til fanatismen i selve leken, i deres øyne har kosedyr også liv, men også den samme følelsen som mennesker.
Hvorfor er disse voksne besatt av kosedyr? Det finnes en vitenskapelig forklaring: Psykologer kaller kosedyr for «overgangsobjekter», en viktig del av et barns utvikling. Etter hvert som barn vokser opp, vil ikke avhengigheten av kosedyr avta, men øke. Studien viste også at sammenhengen mellom denne gruppen og kosedyr fortsatt kunne hjelpe disse menneskene med å bedre tilpasse seg livet selv etter at de er blitt voksne.
Følelsesmessig tilknytning til og personifisering av plysjleker er ikke et nytt fenomen, og du kan spore dine egne barndomsopplevelser mer eller mindre til lignende opplevelser. Men nå, takket være den samlende effekten av internettsamfunnet, har antropomorfe plysjleker blitt en kultur, og den nylige eksplosjonen av plysjleker som Lulabelle antyder at det kan være mer ved det enn som så.
Kosedyr, hvorav de fleste har vakre former og lodne hender, er i tråd med dagens populære «søte kultur»-attributter. Å «holde» kosedyr har de samme naturlige helbredende effektene som å holde kjæledyr. Sammenlignet med utseendet er imidlertid følelsene bak kosedyret mer verdifulle. Under det raske tempoet og det høye presset i det moderne samfunnet har emosjonelle forhold blitt ekstremt skjøre. Med utbredelsen av «sosial forstyrrelse» har grunnleggende sosial kommunikasjon blitt en barriere, og det blir veldig vanskelig å gi emosjonell tillit til andre. I dette tilfellet må folk finne flere utløp for emosjonell komfort.
Det samme gjelder for papirmenneskene som er svært ettertraktede i den todimensjonale kulturen. Mange klarer ikke å akseptere det uperfekte og usikre følelsesmessige forholdet i virkeligheten, og velger å legge følelsene sine på papirmenneskene som alltid er perfekte. Tross alt, i papirmennesker blir følelser noe du kan kontrollere, så lenge du vil, vil forholdet alltid være stabilt og trygt, og tryggheten er garantert. Forholdet virket tryggere når det var festet til et plysjleketøy som kunne sees og berøres enn når det var et stykke papir som ikke kunne berøres. Selv om plysjleker ofte er utsatt for naturlig skade over tid, kan de fortsatt forlenge levetiden til emosjonelle bærere gjennom konstant reparasjon.
Kosedyr kan hjelpe voksne med å vende tilbake til barndommen og skape en eventyrverden i virkeligheten. Det er ingen grunn til å bli overrasket eller overrasket over at voksne tror at et kosedyr lever, men det er en kur mot ensomhet.
Publisert: 09.06.2022